Stier
(føtter trenger stier - stier trenger føtter)

Rydding og tilrettelegging

Som jeg har sagt før, men ikke har noe i mot å gjenta, er stier et fascinerende fenomen. En sti er en prosess, et produkt av menneskelig, kollektiv handling og dermed et samfunnsobjekt. Stier opprettholdes bare ved å brukes slik de alltid har blitt brukt, til ferdsel til fots. En trehundre år gammel sti slutter å være sti hvis ingen går den lenger, og andre måter å bevare den på finnes ikke. Det er ikke tilstrekkelig å skjerme den mot ødeleggelse slik som et hus.

Stinettet forutsetter arbeid på to fronter. For det første må stiene skjermes mot ødeleggelse. Hedigvis blir skogeierne flinkere til å unngå stiene ved hogst og veianlegg, men mange, mange stier har bukket under for veibygging og traktorkjøring - og gjør det fortsatt. Merking av stiene er en god måte å bringe stiene inn under definisjonen beferdet sti i skogloven. Den påbyr nemlig at det tas hensyn til slike. I Oslomarka har OOT reddet mye sti og for noen år siden gjennomførte de sammen med NOA en registrering av stier i Oslomarka. Dessverre har grunneier vetorett når det gjelder merking av stier samme hvor tradisjonsrik eller friluftsvennlig den er. I dag er det ofte konflikter om stitraseer forbi hus og hytter, der eiere og beboere ønsker privatliv.

For det andre må de brukes. For å oppnå bruk må stiene vedlikeholdes, spesielt etter hogst. Merking og skilting er også viktige virkemidler. Dette behandles under overskriften Rydding.

En sti som blir tilstrekkelig brukt trenger lite vedlikehold, men vi kommet til et spørsmål om hvor mye skal man gjøre med en sti av det som vanligvis betegnes som tilrettelegging.

Rydding

I gammel skog holder en sti seg lenge selv om trafikken en lav. Kanskje en og annen gren vokser inn i stien, eller et frø for feste på en bar flekk i stikanten, og kanskje detter et vindfall men ellers skjer det lite og stien ligger der som et mykt bånd gjennom skogen.

Så kommer flatehogsten og stien går inn i ei skikkelig krise. Først er det kvisten som dynger seg opp. Hogstmaskiner legger igjen flere meter høye hauger. Enten må tømmerhoggerne ta hensyn til stien eller så må noen rydde opp etterpå. Det kan være en tung jobb. Jeg syns det er viktig å bevare traseen uforandret etter hogst. Mange stier skifter rute og ofte følger de traktorsporene og mister mye av sin kvalitet.

Selv etter at kvisten er ryddet kreves det innsats i mange år. De første 10-15 årene er det gras, bringebær, geitrams og andre pionerplanter som vokser så raskt at stien fort blir vanskelig å finne. Det er derfor viktig å sette opp staker slik at trafikken følger samme trase og holder stien oppe.

Så kommer småskogen. Ung gran og bjørk vokser mellom 15 og 50 centimeter i året, i alle retninger. I tillegg er spirefoholdene spesielt gode langs stikanten slik at stien fort får en hekk av småtrær. Det er derfor viktig at stien helt fra begynnelsen av holdes trefri i god bredde, minst halvannen meter. Klassiske stier har temmelig brede gater opp til 2-3 meter, mens mange OOT-stier har blitt ryddet bare ut i om lag 50 cm brede. Det er mye bedre å fjerne trærne når de er små enn å mishandle dem i mange år framover. Treavstand i hogstmoden skog er 4-6 meter så det er ingen stor konflikt mellom en sti og skogbruk når man tenker på mengden av trær som skal overleve til sluttavvirkning.

Etter hvert som skogen vokser til avtar ryddebehovet og sirkelen sluttes.

Tilrettelegging

Det har vært, og er stadig mye diskusjon i turistforeningene om hvor mye stiene skal tilrettelegges. Mange har sterke følelser og noen mener at selv merking, staking eller varding er for mye tilrettelegging. Personlig betrakter jeg jo stiene som menneskeskapt og har derfor ikke noe i mot at de tilrettelegges for ferdsel. Merking og skilting er fint for de som ikke er kjent, eller ikke er helt fortrolige med kartlesing. Folk som har ferdes til fots har tradisjonelt jobbet på stiene for å gjøre det lettere å komme seg fram. Over bekkene har man bygget klopper, over myrene la man kavlebruer. Jeg syns det er flott at noen viderefører dette arbeidet. Så lenge arbeidet stort sett foregår med håndmakt er det liten fare for at dette skal bli skjemmende, tvert i mot, pent utførte tilrettelgging tilfører turen opplevelseskvaliteter.

Jeg skulle ønske at det fantes ressurser til å tilrettelegge stier på gammeldagsvis. Tradisjonelle kavlebruer for eksempel hadde vært flott.

En annen fordel ved tilrettelegging er at trafikken samles. Ved passering av våte myrer for eksempel, vil folk fort begynne å gå utenom og på denne måten kan terrengslitasjen ese utover og bli et skjemmende gjørmehøl. Dette innebærer at jo mer fredsel dess mer tilrettelegging.