|
|
|
|
|
|
Er du på skogtur? Er du blitt lovet gull og grønne skoger. Har du svin på skogen? Ser du ikke skogen for bare trær? Har du ropt i skogen og fått svar?
Har du vandret på den smale sti? Holder du din sti ren?
Vi har mange skog- og stiuttrykk. Skogen er et sterkt sinnbilde, først og fremst på fred. Men også på stabilitet. Skogen er naturens dyne over golde åser. Det tar lang tid å lage en skog, men veldig kort tid å fjerne den. Allikevel er skogen en prosess der trær og planter spirer og dør. Men mennesker ønsker at dette skal skje i vår takt. Det er ikke mye skog i Norge som får lov til å vokse som den vil over lengre tid en et par tiår. Ikke er vi særlig flinke til å ta vare på de småflekkene der den gjør det heller. Er det verneverdig er det gjerne også hogstmodent.
Det finnes en sentral erkjennelsen bak disse sidene. Stier må bli gått. En sti reproduseres gjennom bruk, det er bare ferdsel til fots som kan skape en sti: maskiner, hester, sykler eller hva som helst annet lager ikke stier. Det er derfor en viktig del av arbeidet med å bevare stiene å informere interesserte om at de finnes. Med mine skogsider håper jeg å kunne inspirere til å prøve nye turer, finne nye opplevelser og derigjennom bidra til å vedlikeholde stinettet i marka.
Internett er også en måte å formidle mine opplevelser av ruter og steder i marka. Jeg kan formidle opplysninger og informasjon og lufte mine synspunkter. Jeg formidler gjerne andres opplevelser også, hvis noen har lyst til å sende dem til meg.
Det har slått meg at disse sidenes opplegg (se mer om det her) må ha dype røtter i noe ubevisst, og under en samtale over pizza og pils med Bernhard herre d.y.s alter ego kom det: Sideopplegget er jo til forveksling likt det urgamle dataspillet Zork! Et klassisk tekstbasert eventyrspill som var meget populært på Blindern på tidlig 80-tall. Man beveget seg rundt i en underjordisk verden ved hjelp av kommandoer som: opp, ned og øst, vest. Dette, mitt første møte med datanett må ha satt dype spor i en ubefestet sjel! (Jeg kom forbi flaggermusa, men fiksa aldri sjøen)
 Trofast
turkammerat, men vær forsiktig med varmen |
Stier som er skapt av generasjoners ferdsel er vandrernes moralske eiendom,
ingen har rett til å ødelegge en sti med maskiner, hester sykler
eller hva som helst annet. Og når en sti allikevel skades må
forholdene legges til rette slik at stien kan gjenoppstå ved ferdsel
til fots. Det krever litt omtanke fra skogeier og mye jobb fra ildsjeler
i turistforeninger osv, men stier er et truet og verdifullt fenomen som
fortjener vern.
Jeg er meget glad for at OOT merker stier, og disse sidene er først og fremst blitt til som en følge av at jeg elsker de avsidesliggende strøkene av marka der du kan vandre ensom over lange strekninger og de folka du møter hilser, eller kanskje til og med slår av en prat. Men senere har jeg sjøl havnet i rollen som OOT-mann, og som områdeleder i Nordmarka sørvest blir det mer ferdsel i sentrale strøk enn tidligere. Mange stier gror igjen eller kjøres i stykker, også merkete stier. Hogst er en stor fiende av stier dersom de ikke gås opp igjen. Først dekkes de av kvist og deretter gror gras og småtrær opp tett i tett og stien blir vanskelig å finne. For å restaurere disse stiene må de gås opp igjen. Det er mange som er mot stier, man leser i avisen om folk som saboterer blåmerking og prøver å villede folk som prøver å gå dem. Noen sier at de river ned varder og merkestaker fordi de vil ha uberørt natur. Skogeiere graver grøfter på tvers eller feller trær for å hindre ferdsel. Jeg synes dette er en holdning som bommer totalt på hva ferdsel i naturen har vært og er. Vil man ferdes i skogen selv, må man vel også akseptere at andre gjør det - og ferdsel setter spor. Mer om stimerking her! Litt om stimerkingens historie. |