Kamphaug - Bjørnholt

Fra Kamphaug tar blåstien rett nordover, og det er ingen tvil om at dette er et gammelt veifar. Selv om skiforeningen prøver å begrave stien i kvist og bar (et forsøk på å lage jevnt underlag for skiløpere, men ganske ødeleggende for gleden ved å gå på stien). Vi passerer flere steder der veien er bygget opp med steinsettinger og morsomme små steinbruer.

I det første stikrysset tar du til venstre (til høyre går stien mot Gåslungen) og fortsetter utfor lia, gjennom et skogbrannfelt fra 1992 da hele Fagervannsåsen var sperret av politiet på grunn av skogbranner. Dette er det minste av de to feltene fra dengang. På motsatt side av åsen brant det 380 mål omtrent samtidig, men dette feltet er satt av til forskning og Universitetet i Oslo ber folk om ikke å ferdes der, men her er det ingen restriksjoner. Det er både skremmende og fascinerende å vandre i skogbrannfeltet mellom svartsvidde furustammer og nakne svaberg og se hvordan livet vender tilbake.

Nederst på brannfeltet åpner det seg en ganske elegant ustikt mot Kikut. Det er lett å forestille seg at den som satte navn på åsen sto akkurat her.

Snart krysses bilveien mellom Skjærsjødammen og Bjørnholt/Gåslungen. Jeg gikk stien her første gang en gang midt på 80-tallet og da var den nesten usynlig. Den ble nyryddet i 1990 eller 89 - omtalt i Til Skogs 2/90. Vi går over ryggen og går ned i en liten dal, over en grusrygg bevokst med stor osp og ut på stupet mot Bjørnsjøhelvetet, et navn elvestrekningen nok har fått av fløtere som har strevd i strykene under oss. Stien runder på ei hylle der liljekonvallen står som en åker Vi kommer ut under kraftledningene og ser over dalen mot storskogen på andre sida. Det ble hogd mot protest fra naturvernere der vinteren 1999. I kraftgata går en sti ned brattlia, men jeg vet ikke hvor den går. Kanksje ned til elva, det var bra fiske der i alle fall på Asbjørnsens tid. Blåstien følger kraftlinja over haugen til venstre, mens stien i søkket går bort til veien. Stien går gjennom åpen furuskog, forbi et lite holt med lerk på ei kolle og vi skimter Bjørnholt foran oss. Vi krysser bekken og kommer opp til innmarka, følg ikke rødmerkinga, vi følger gjerdet og kommer opp bak låven pål Bjørnholt der man kan sitte på tunet og spise vafler uten bekymring