Hakadal - Kroksund

Til Hakadal statsjon kommer man etter 37 minutters lokaltog fra Oslo S. En grå og hvit septembermorgen ( 20.09.97) tok jeg dette toget for å gå via Kikut til Sørkedalen.

Fra stasjonen går man asfaltvegen nordover, stikker under linja og fortsetter langs den, til bomvokterboligen på Hakadals verk. Nedover mot dalen ser man de staselige husene, oppover en allé som fører ut i skogen Øverst i skogkanten lå bomvokterstua som krevet inn bompenger for fredsel på Greveveien, derfor heter denne veistubben Bombakken. Blåmerkinga følger gamleveien opp Svartbråten. En antakelig enda eldre trase ble forsøkt merket opp av OOT forn noen år siden, men tillatelse fra Løvenskiold ble ikke gitt, det er imidlertid mulig å følge den.

Veidekket består delvis av glass, noe som sikkert er et eller annet avfallsprodukt fra verket. Veien er grasgrodd og koselig og denne dagen i september myldrer det av sopp i den nytynnede ungskogen på begge sider.. En anelse høst ligger i lufta, en blanding av morgenkulde og vått løv. Skogen har fått sine tidlighøstfarger rødmende blåbærlyng, blekgult smylegras og gulgrønne bregner i skogbunnen, noen enkeltblader på bjørka har også fått gulskjær.

Snart møter stien nyveien og man svinger 90 grader og fortsetter en sidevei som Løvenskiold kaller Widerbergveien og skiforeningen Vidar Berg veien (!) Fortsetter man rett fram kan man komme over Gruveåsen til Maridalen. Veien er ellers et eksempel på bruk av glasskår som veidekke. En sylskarp og ubehagelig singelkvalitet er brukt her og på flere veier i marka de siste årene, sikkert utmerket for dem som har motor og mange hjul, men ikke like god for fotgjengere og syklister. I enden av veien enda en av Markas svøper - sommertømmerdrift. Til tross for meterbrede hjul synker lassbæreren en halv meter ned i bakken. Kontrasten mellom den tross alt veletablerte og tilgrodde traktorveien høyere opp i lia og de dype gjørmegrøftene etter maskinen er enorm. Nyfelt tømmer viser at mer av stien vil lide samme skjebne. Stien til Loppetjern følger skiløypa/traktorveien, og kan dessverre når som helst gå denne skjebnen i møte, som på så mange andre blåstier vil vi bli nødt til å gå mellom dype hjulspor.

Etter Loppetjern svinger stien opp en liten bakke over en hogstflate og ned i ganske stor granskog, her tar blåstien av skiløypa/traktorveien ganske brått og diskre - vær OBS. Blåmerkinga er ny og ned til Elvatn kan det være litt kinkig å finne den, helt nede ved vannet rett etter at du krysser kraftlinja kommer du ut på en hogstflate, her forsvinner merkingen, men du skal rett fram og fnne igjen stien langs vannet, der den blir helt tydelig og fin igjen.

Stien følger vannkanten forbi båthusene til heldige hytteiere som har sine egne øyer i Elvann, til demningen. Over de tilgrodde jordene med rydningsrøser på Elvika (ryddet omkring 1710 og nedlagt 1873) og opp til et stikryss som ikke har fått skilt ennå. Til venstre går stien mot Trehørningen, til høyre går en tydelig, men umerket sti ned til Bakken og bilveien ned til Stryken. Dette er den stien som står på kartet som blåsti, men en ny merking tar deg rett fram og dumper deg på en hogstflate, lenger gikk ikke blåmerkinga denne dagen, men på andre sida av flata går veien mellom Bråtan og Kroksund. Til venstre er det bare noen hundre meter opp til Kroksund