Hakadal - Fløyta

Fløy en liten blåsti

En skogskriminal

1. Hun kastet ikke bort tid på meg - hun var ikke typen. Jeg hadde ikke hatt noe i mot å bruke min tid på henne, men bytteforholdet var ulikt som u-landshandel, og idealister fra alternativ handel var ikke å se. Hun hadde ikke kastet bort mange ord heller: Konvolutten som lå igjen på disken mellom oss hadde sagt det hele. Den inneholdt et kart med en rute merket i mistenkelig blått, og jeg visste at den ikke hadde vært der før. Jobben min ble å finne stien tilbake til byen over Gruveåsen. Jeg trodde ikke det ville bli lett. Lommeboka mi er det ofte, oppdragene aldri.

Mitt navn er Lahlum, Jon Lahlum. Jeg er skogsvandrer. Vennene mine ville kalt meg det, hvis jeg hadde noen. Bygdenorge ristet fargeløst forbi på utsiden av de duggete rutene. 10-toget til Hakadal var i rute, men verdenspressen var ikke til stede. Novembermorgener kaster ikke mye lys over håpløse saker. Kartet hadde jeg stappet ned i den trofaste kartmappa. På setet ved siden av meg sto ryggsekken med bærereimene foldet på ryggen som en velfødd pastor.

Novemberdagen var uklar som et budsjettforlik da jeg hoppet ned på perrongen, menneskeheten hadde tatt søndagsfri, bare konduktøren viftet fortvilet med det grønne flagget som om det var en redningsbøye for romeriksportens eneste overlevende. Jeg trakk jakkekraven opp til ørene og satte kursen mot skogkanten.

2. Veien inn i skogen møtte meg med et hånlig blikk. Den var ikke vanskelig å finne. Blåmerket og bred er den, men jeg visste at det ikke kunne vare. Etter at veien passerer sideveien til Kroksund kunne jeg bare spenne magemusklene for det som måtte komme.

Den andre kraftledningen dukket brått, men ikke uventet, fram av tåka. Jeg visste hva jeg måtte gjøre i samme øyeblikk som jeg så den. Jeg klarte å vri meg til venstre. Den månedsgamle telen var tynnslitt som troverdigheten til en nullskatteyter, men den bar meg over myra og så kunne jeg puste ut med den gamle gode hestestien foran meg opp gjennom granskogen. Det er noe trygt og hjemlig over slike stier. De er fra tiden da veiene måtte ha broer. Men broene behøvde ikke bære mer enn en hest og tømmerdoning. Nå går broene snart i ett med bakken, slik klientene på gamlehjemmet snart går i ett med tapeten.

3. Store Hyttjern kalles vannet, men det er temmelig lite, hytta er bare et skur og sjøormen i vannskorpa er bare en plastslange. Det er ikke plass til mange illusjoner i min bransje. Jeg måtte videre.

Det var et av de øyeblikkene da føttene jobber raskere enn hjernen. Jeg så at rødmalingen flasset av stauren som om den hadde frikort på solstudio. Uten varsel kastet rødmerkinga seg opp bakken til høyre og blåstien slo følge. Da skjedde det: Blåmerkinga var vekk. Noen smartinger hadde dekket den med brunmaling. Selv lamme Lahlum så det. Men hvem, og hvorfor. Spørsmålene stillte seg i kø som pinsebilister på vei til hytta. Istedenfor å vente til de tutet svingte jeg til venstre langs brunmerkinga. I øyekroken oppfattet jeg at noen hadde malt opp falske blåmerkinger rett fram.

4. Brune merker er ikke like lette å følge som blå. Den som hadde tatt seg bryet med å svinge penselen her hadde ikke gjort det for kosens skyld. Men jeg hadde tatt et valg og nå var det ingen vei tilbake. Stien trakk meg videre over svaberg glinsende av novembervæte. Brunmaleren hadde ikke vært kresen, furu gran og bjørk, samme grundige behandling uten sideblikk på rase, tro eller etnisk opprinnelse. Tåka lå nå helt nede på grastustene, landskapet var perspektivløst som et bispemøte. Det var umulig å bedømme størrelsen på myrer og vann, en liten myrputt virket som et helt hav. Jeg tvilte. Motet forlot meg og jeg måtte stramme meg opp for å fortsette: Stien måtte da føre ett sted.

5. Som to seilskip i stillebeltet dukket de fram fra tåka, den norske turkulturen satt og drakk kaffe på et svaberg. To fjellanorakker med ståltermos. Vi så på hverandre og visste at vi var av samme slag. Seilere i tåkehavet uten landkjenning. Som Whitbread-båter uten sponsor. Jeg hadde tråkket opp i lunsjbordet, utspillet var mitt:

- Vet dere hvor vi er

- Vet du?

Shakespeare ville fått hjerteslag av dialogen, heldigvis var han ikke tilstede. Stakkaren levde på 1600-tallet og høstet fordelene av det nå.

De to var hardkokte som grønne egg, men jeg fikk vite det jeg ville. Den falske stien var merket med hensikt. Men hva var det som måtte skjules og hvorfor med brun farge. Jeg følte meg overmalt selv. Og selv om stien fortsatte opp forbi trig.punktet økte ikke utsynet med høyden - snarere tvert imot.

6. Ikke uventet gikk stien nedover etter å ha nådd toppen. Det var godt at Lahlum var i nærheten til å løse gåtene. Ikke langt nede i lia forvant stien sporløst på ei hogstflate. Hjertet dunket som en tv-reklame for absolute music 28. Hvor var stien? Bare stubber og sleipe barkløse kvister. Halvråttent gras og små ekle grantrær som så på meg slik en sjetteklasse ser på læreren når han foreslår at de skal spille Monopol.

Jeg kom til meg selv. Jeg visste hva jeg hadde å gjøre. Jeg hadde gjort det før, men det kom aldri til å more meg. Regelen i slike tilfeller er enkel, men det er ikke det samme som at det er lett å få til. Jeg begynte å lete langs skogkanten etter stien. Den hadde gått inn på flata. Den måtte ut igjen hvis den ikke ville oppholde seg der i all evighet.

Til slutt fant jeg den. Den hadde tatt til høyre uten å tape særlig høyde. Gjennom tett granskog bar det nå ned mot dalen. Det var staupete og stien var full av vann, men jeg følte at jeg snart var ved veis ende. Og ganske riktig snart flatet terrenget ut og foran meg lå myra. Snart traff jeg en rødmerkinga som en åpenbaring fra himmelen, selv om jeg visste at det var Skiforeningen som stod bak. Jeg grep den som en druknet griper halmstrået og snart kunne jeg svinge ned langs en bred og tydelig løype, men mannen med penselen hadde vært her også. Rødmerkinga var ikke rørt, men blåmerkene var samvittighetsfult sensurert.

Så stod jeg på bilveien. På andre siden av veien stod skiltet og gren mot meg. De mektige menn som hadde styrt her visste hva de gjorde. Ikke bare merkinga, men også skiltet hadde fått ungjelde. På ei bergskalle stod fetteren, jeg klatret opp og studerte bjørkestammen. Spikermerkene var tydelige det samme var hullet i barken der noen hadde brukket det løs.

7. Jeg snudde ryggen til og så nedover skogsbilveien mot Tømte. Den var våt og ensom. Men jeg måtte gå den hvis jeg ville ut av denne skogen.

Navnet er Lahlum, Jon Lahlum. Jeg er skogsvandrer. Vennene mine ville kalt meg det, hvis jeg hadde noen.