Skansebakken - Åbortjern

Lørdag 11. Mai 1997 gikk jeg denne stien for første gang. Den starter idyllisk, fra bussholdeplassen på Skansebakken går man østover og velger veien til venstre etter bare noen meter opp forbi Søndre Berger gård og langs gjerdet inn i skogen.

Det er ikke lenger blåmerket opp her, men stien er fin og man behøver ikke inn på innmark hvis man følger veien opp til man er på høyde med gården og går inn på stien til venstre for gjerdet.

(Før stigningen begynner krysser stien en rødmerket løype, med en meget fristende sti. Jeg har forsøkt å følge den, men etter noen hundre meter kommer man til en typisk preppemaskinvei. Det er jo litt sprøtt at det er preppemaskinene man lager traseer for, ikke skiløpere. I alle fall er det ikke særlig behagelig å gå her, så jeg angret meg og fulgte blåstien som kommer opp fra Skrubdal til venstre opp lia.)

Her fortsetter beskrivelsen av den egentlige ruta: Ganske snart begynner stien å klatre pent og rolig opp lia langs en gammel oppbygget tømmervei, Jakobstigen.Vinteren 1997 hadde Løvenskiold store hogster her og det er morsomt og sammenlikne ulike hogstformer. Først passeres et felt der det er tynnet i stor granskog, skogen har blitt luftig og åpent og det blir spennende å se hvordan den utvikler seg framover, store dimensjoner kan det sannelig bli her. Litt lengre opp i lia er det et stort hogstfelt som er hogd på gamlemåten, med motorsag. Kanskje ikke så gammel metode, men uansett gammeldags i forhold til prosessorene er at manuell hogst krever åpne flater, det er ikke så lett å sette igjen masse småtrær når stammer skal flyttes og trilles med håndkraft. Prosessoren som kan plukke til seg trær på 10-15 meters avstand er slik sett mye bedre egnet til å plukke ut trær.

Vi passerer et stikryss der ovennevnte sti kommer innpå. Den er merkelig nok skiltet: Skansebakken om Sloradammen, men den går da slett ikke om Sloradammen? Det finnes ingen Sloradam lenger engang. Er dette et minne om dengang den fantes? Sørkedalen historielag jobber forresten med å reetablere Sloradammen.

Snart er vi oppe på Vennerliveien, som er jamngammel med undertgnede, fullført i 1959. På sørsiden av veien er stien ganske pent tatt vare på oppover lia til tross for mye hogst. Men når vi nærmer oss toppen av Venneråsen kommer vi borti et område som er tynnet med prosessor og lassbærer og det ser helt vilt ut, prosessoren har brøytet seg fram og laget katastrofeområder i striper gjennom småskogen. Interessant nok ser jeg ikke mye til dette tre år senere. Naturen leger seg overasskende fort.

Stien opp Venneråsen byr på vakker utsikt over Sørkedalen og nordover mot Lysedammene og Hornet. Man går over Merraskallen og kan se tvers over dalen til Stuteskallen! Og siden, når man har passert toppen, fint utsyn over Triungsvatna. Sørvendt og varmt ligger restene av Østernseter i lia ned mot Åbortjern, merket med et skilt fra Bærum historielag. Straks etter kommer du ned til stikrysset i dumpa ved Åbortjernet.