En reise til rakfiskland

En Grünerløkka rakfisklag-produksjon nedskrevet av Jon S. Lahlum

De siste solstrålene forgyller østliene i Begnadalen. Den blå timen er i ferd med å begynne og jeg sitter på Valdresbussen. På begge sider brer skogliene seg hvite og blåsvarte av den første snøen og bak meg sitter tre røksugne og snakkesalige finnmarkinger og drikker hjemmebrent av busselskapets pappkrus.Bøllsta

Som utsendt representant for Grünerløkka rakfisklag skal jeg til Øystre Slidre og sjekke status på årets rakfisk som ligger der oppe et sted og godgjør seg i en butt. Vinteren har kommet selv om vi bare skriver midt i November og jeg undres hva denne kulda har å bety for rakfiskmodningen. Sommeren var ikke god her oppe, det vet jeg allerede og det viser seg ganske riktig at mandelpotetene må skaffes fra andre kilder. Valdrisene engster seg sågar for at settepotetene vil bli spist opp i løpet av vinteren slik at vårknipa vil komme med sult og nød. Raust tilbyr jeg asyl i rakfisklagets lokaler, men vi må jo tro at det ikke vil bli galt.

1. Rakfiskens røter

På en knaus ligger Bøllsta (eller Bolstad som vi sier på riksmål) som en kongsgård med utsikt over dalen sørover mot Fagernes. Omgitt av vinterlig ødemark, som vi kan se av bildet er det ikke en nabo å se... Her holder rakfisklagets Valdresfraksjon livlig og avslappet hus, med katt og kaniner. Vel, kanskje ikke så mye kanin, men det er rådyr i jordbæråker'n og en haug (Tre, tell dem! Tre) søte unger.

Sigurd og RagnhildSiden mitt oppdrag er å innspisere tilberedning av rakfisk og lefse får jeg en kjapp omvisning i Bølstads tradisjonsrike stabbur. Her står gamle rakfiskbutter på rekke og rad, voktet av små nisser og nissejenter. I gamledager lå fisken i slike trebutter eller hollansk keramikk uten sprekker! Jeg kjenner forventninge krisle i smaksløkene. Snart skal jeg besøke Sissels fedrende gård og bivåne tradisjonsrik framstilling av vårt lags formål. Der vil jeg kunne trede inn på knirkende gulvplanker bland solide vegger, håndlaftet av malmfure fra de vide valdresskoger der rakfisken modner stille mot sin tilværelses fullbyrdelse: Rakfisklaget.I bryggerhuset

2. Vi må bare takke

Men først skal vi besøke Solveig Waarum, Lefsebakeren. Hun forsyner oss med de nydeligste lefser, mjuke som et pikekinn, bøyelige som et piletre om våren. Her er oppskriften:

Kokte og skrelte poteter kvernes på kjøttkvern, tilsettes litt salt og blandes med rugmjøl til fin konsistens. Deigen kjevles ut til tynne leiver med hvetemjøl til utbaking og så stekes den påkes på varm takke. I Solveigs bryggerhus.

Rakfiskbaljer3. Rakfisken kommer hjem

I garasjen til Sigurd og Bergit Bolstad (Sistnevnte er anonym etter eget ønske) i Særsjhagan (Selshagan) ligger fisken i plastbaljer under et grønt laken. De ligger riktignok i press under gedigne skiferhelle. Valdresskifer. Og sjøl om omgivelsene er preget av båndsager, arbeidsklær, flisbinge og materialer får jeg vite litt om Valdresmåten å lage rakfisk på.

Fisken må sjølsagt vaskes godt. Dette foregår på dugnad og jeg får lov til å kikke i albumet, men bilder av rakfisklagets Valdresfraksjon med fiskeblod til albuen er ikke noe vakkert syn, så det sparer vi leseren for. Sigurd bruker ei klype sukker mellom hver flo. Fisken står noen dager ved siden av fyren for å lake seg opp. Dersom dette ikke skjer må man tilsette lake med 60g salt per liter vann. Laken må nemlig dekke skikkelig. De bruker heller ikke lokk. Den nevnte skiferhella holder fisken godt nede i laken. Når fisken er rak nok kan man sette den ut i vinterkulda. Laken og fisken fryser nemlig IKKE.

4. På hjemvei

Jeg har fullført mitt oppdrag og kan vende hjem til rakfisklagets hjemmebase. Full av inntrykk og avtrykk. Det gjenstår bare å ønske lagets medlemmer og alle andre God apetitt.

The rest is silence (over rakfiskfatet)