Løpe

Høretelefonene på plass. Pianoet innleder Thunder Road: Helt korrekt.

Jeg vet at nå er det føttene mine, grusveien og Sjefen. Jeg er mye lettere enn jeg tror når jeg løper de første skrittene ned mot kraftverket på Hammern og først i bakken opp mot bommen kjenner jeg igjen beina mine.

Det regner, det er tidlig vår og djup snø mellom trea, i elva er det is. I veigrøfta sildrer det.

Det er mye som flyter opp og blir borte bak meg. Borte i rushet av andpust og endorfiner. Samlet i et småfrustrert døgn. Jeg er sint i motbakkene. Å møte seg selv liksom? Å komme de ømme greiene i sjela for nær eller? Det klemmer i brystet, jeg må gå noen skritt. Det ligger møkkete is der granen kommer tett på veien. Jeg liker ikke å se på det jeg ikke klarer å håndtere. Liker jeg det enda dårligere at du ser det? Skarp og varm er du. Så klar om de store tingene. Jeg løper igjen. Tvinger knea opp og fram i motene. Mine greier er små. Enkle.

Medisinen er enkel den og.

Skotuppene rytmisk, vekselvis fram i synsfeltet, granene som glir forbi, pusten som hiver. Viljen som presses kroppen litt, bare litt, over. Den nesten behagelige lille smerten i beina, i knea. Hælsena.

Dra på langs flatene innover langs Skjærsjøen. Smeltevann oppover leggene. Joggeskoene mot veien, sølete nå. Snøkantene. Vindernhøgda på andre sida av sjøen med blå trær mot hvit snø i skumringen. Jeg nærmer meg. En voldsfantasi eller to dukker opp og blir borte.

Jeg er framme der veien bråsvinger og klatrer opp bakkene mot Bjørnholt. Rett fram ser jeg inn i Bjørnsjøhelvete. Lenger skal jeg ikke i dag. Jeg stopper og ser ned på grusbankene der elva renner ut i sjøen. Føttene lager spor i sanda som smeltevannet har lagt fint opp i svingen. Det siver vann inn i sporene og visker dem ut. Jeg snur.

Rock og grantrær ikke sant? Springsteen hadde sikkert likt å høre det. Det er fint å være varm i vårvindkulda og regnet. Fint å løpe. Noe av det fineste som er. Fotsålene som suger seg fast og sparker fra. "It's hard to be a saint in the city" "The fireworks are hailing over Litle Eden tonight" "Tearing up the highway like a big old dinosaur"

Jeg løper de siste fire kilometrene i ett. Over dammen, ned den lange kneika som jeg kjenner så godt. En lettbent skikkelse hundre meter foran meg som jeg henger meg på forbi husene på Nordseter. Jeg lar tyngdekraften ta tak i meg ned de siste bakkene og når henne nesten igjen der hun tar veien mot Låkeberget. Der er løpeturen slutt for min del. Jeg skifter til gange til munnspillintroen på Independence day. Jeg slipper pusten helt ut, retter ryggen og går med lange skritt ned til hovedveien.

Nede i hælen kjenner jeg et lite stikk. Jeg vet at medisinen ikke varer evig. Men trykket i mellomgolvet skyldes noe annet nå.